Bestyrelses-login
Giv en donation

Alle familieberetninger

Før du læser beretningerne...

Mens vi er i et indlæggelsesforløb, eller når vi lige er kommet hjem fra sygehuset med vores barn, kan det være hårdt at læse de beretninger, hvor tingene ikke går, som de skal.


Derfor beder vi jer, der er i denne situation, om at overveje nøje, hvad I har lyst til og er parat til at læse, inden I går på vandring i alle beretningerne.

 


 

Man kommer aldri over det
af Birte den. 24.02.03

Jeg vil også gjerne fortelle om min opplevelse og det blir på norsk siden jeg er norsk og jeg tror ikke jeg kan samle meg nok til å tenke på dansk når jeg skal skrive denne historien.Jeg er stadig meget berørt av den nå 8 mnd senere...

Jeg ble gravid i november 2001 og var overlykkelig over å skulle ha nummer to. Jeg har en deilig dreng på halvandet år (på det tidspunkt). Helt fra starten synes jeg der var noget som ikke helt var som det skulle. Jeg følte meg ikke riktig gravid og jeg synes magen vokste for fort. Jeg så ut somom jeg var gravid i 6 mnd til jul og ble bare større og større. I januar tok jeg en trippeltest som var fullstendig frivillig, men jeg hadde jo tatt en ved min første så hvorfor ikke.

Den var så påvirket og vi ble kaldt ned til en scanning og fostervannsprøve som skulle av eller bekrefte deres mistanker. Scanningen viste ikke noe men fostervannsprøven var ikke helt som den skulle. Så var det med å komme ned igjen til Sønderborg og en ny scanning. Den viste heldigvis at der ikke var noe å bekymre oss om, men vi hadde jo allerede blevet utsatt for det press å skulle ta stilling til om vi skulle få eller fjerne barnet.. Tenk hvis det var noen store skader på det! Det var det så heldigvis ikke.

I april ble jeg sykemeldt pga bekkenløsning og ubehag. Heldigvis, kan man si for allerede i mai, begynte jeg å få høyt blodtrykk og væskeopphopning i kroppen. Jeg kunne ikke ha sko på, ringen min vare smidt for lenge siden og jeg kunne ikke engang holde ordentlig på en tandbørste. Jeg så fryktelig ut.

Min jordmoder ville legge meg inn på sykehuset men derfra blev jeg sendt hjem igjen med besked om å ikke røre en finger. Hvordan kan man det med en aktiv toåring i huset?
Noen uker senere blev jeg lagt inn akut og min jordmoder skeldte meg ut og ikke meg innlagt innen en time var gået. Jeg hadde 173/121 blodtrykk og tre plusser i urinen.

Jeg skulle hvile og blev lagt med strimmel på magen og sådan lå jeg til klokken var halv ett om natten. På et tidspunkt dykket hjertelyden på babyen min så jeg trodde den døde men jeg hørte på. Vi gikk nesten i panikk sykeplejersken og jeg, men vi fikk den opp igjen og legen mente babyen bare hadde klemt navlesnoren litt.

Dette var en torsdag. Fredag gjentok det hele seg. Jeg lå hele dagen med strimmel på magen og skulle regidtrere mit barn, men de var langt ifra tilfreds. Hjertelyden dykket med jevne mellomoron men jeg var litt mer rolig nå..

Lørdag ville de scanne meg og se størrelsen på barnet. Det var altfor lille. Kun 1750 gr, og jeg var i uge 35. Jeg ble sendt liggende til Sønderborg for å scannes ordentlig og for å ta en doppler, der de skulle se om navlesnoern ga nok næring.

Det mente de så den gjorde og moderkagen så også fin ut, og vekten ble så skønnet til 1900gr.
Jeg ble inlogerert på et rom og fikk ringet til min kæreste som skulle komme på besøk. Vi ble enige om at han nok kunne vente til neste dag, for alt var i orden og jeg mente jeg kom tilbage til Haderslev der jeg kom fra. Så han fikk den store passet og gikk på bodega for å slappe av.

Jeg fikk igjen strimmel på magen og de ville gerne at babyen var litt mer aktiv og jeg fikk litt å spise og jeg var ved å falle i søvn når dr kom lege og sygeplejersker inn for å diskutere om jeg skulle ha en stresstest. De ville gi meg litt veer for å se om barnet tålte å bli satt igang. Der kom en ny lege som mente at det var ikke nødvendig for hun hadde sett dette før og det var ikke uvanlig. Hjertelyden hadde droppet tre ganger på kort tid.

Da den droppet fjerde gang, og vi ikke fikk den opp igjen, gikk det plutselig sterkt. Sengen blev til en racerseng og jeg begynte å græde i redsel for babyens liv og fikk besked på at det skulle nok skynde seg og se om de kunne redde den.. Jeg var skide bange for å si det rett ut!
Jeg måtte selv kravle over påopersajonsbordet men så ble der tatt fatt i begge armer og en masse spørsmål blev stillet og jeg svaret automatisk. Jeg græd og kroppen min begynte å riste fryktelig. Her vare det ikke tid til verken barbering eller noe annet. Jeg ble lagt til å sove, men som jeg fikk høre bagefter var de visst begynt å skære før jeg var sovnet. Det siste jeg hørte var, når du vågner skal vi nok ha ham ute til deg.. Så var det avsløret at det var en dreng.

Han kom ut og fikk 9 i apgar etter fødselen og 10 etter fem minutter. Han veide 1917gr og var 45cm lang. Han var så fin.

Far fikk en oprigning på Bodegaen av en sygeplejer fra Sønderborg: Tillykke du har fået en dreng... Han kom så nedover og drakk litervis av kaffe på vejen.

Han hadde litt lavt blodsukker så han kom på neonatal og fikk drop. Det gikk også fint men så etter noen dager begynte han å bli irritabel og vanskelig å få til ro. I femte døgn om natten gikk han i kramper og ble blåsort. Han ble flyttet over til en varmekuvøse og fikk litt ilt. Jeg blev hentet klokken halv fem og trodde jeg skulle si farvel til min lille dreng. Jeg satt og holdt ham i hånden og ventet på at han skulle dø. Det var det frykteligste jeg noensinne har opplevet.

De neste to dagene gikk med til å finne ut hvorfor. Min kæreste som i mellomtiden hadde falt ned fra en tankvogn og knust sin albue, ble overflyttet til Sønderborg som pasient på fødeavdelingen, så vi kunne være sammen. Vår store sønn ble plassert hos Beste.....
De fant ut at vår lille Ståle hadde vann i hodet, og hjernen var hevet. Han hadde også lidt iltmangel i forbindelse med fødelen og vi kunne regne med at han ville få noen mén. Han kunne få spastiske lammelser, cereberal parese, og han kunne bli svert handicappet. Skebnens ironi etter at vi faktisk hadde valgt ham fra hvis der var noe galt mens han var inni magen.

Vi gikk fullstendig i sort og ville ikke ha ham. Jeg ville bare bytte ham vekk og nektet å knytte meg til ham. Jeg hadde nesten ingen kontakt utover litt ligge på bryst og hålde i hånd. Amning var en by i Rusland.

Heldigvis skulle denne legen på ferie som gav oss disse dårlige nyheter, og en ny kom til med nye øyne og leste hele saken igjennom, og mente at krampene skyltes vannet i hodet og derfor var hjernen hevet. Grunnen til dette mente han, var droppet han fikk for å holde blodsukkeret oppe, var for høyt satt og han fikk for megen væske inn i kroppen, som så samlet seg i hodet. Den iskæmi han hadde skulle ikke ha noe med saken å gjøre mente han. Der var mange børn som hadde det sådan.

Etter dette gikk det faktisk bare fremad. Etter ti dager i tung medisinsøvn, begynte han å komme til seg selv og jeg blev nermest tvunget til å ta han inn tilmeg selv på stuen. Amningen kom igang etter 11 dager og gikk over all forventning.. etter 18 dager tilsammen fikk vi lov til å komme hjem. Lettere forkrøplet og splittet ad, skulle vi finne sammen igjen og bli en hel familie.

Det var ikke lett. Det har gått sånn noenlunde men siden vi begge har hatt en grim opplevelse som den andre ikke riktig kan sette seg inn i, går vi fremdeles å har et dårlig forhold oss imellom. Vi er langt ifra kommet over det og vi har vert ved å gå fra hinanden pga dette. Vi savnet noe psykologisk hjelp som kunne kommet inn tidlig i forløpet og tatt fatt i oss og hjulpet oss. Nå 8 mnd senere er det måske ikke for sent men det tar iallefall lengre tid å komme seg igjen. Jeg vet jeg har stort behov for det..

Drengen, Ståle er bleven en kanonsøt, smilende charmetrold på nesten 8 kilo. Han vokser ut av alt sitt tøy og driller sin mor. Han er litt langsom i utviklingen, men han kommer efter. Vi regner med han bliver helt frisk, selv om denne opplevelsen ligger i baghodet. Legene sier han fejler ingenting, så må vi jo stole på det.. Han er iallefall en nydelig unge...

Hilsen en stolt men bekymret tobarnsmoder.
Birte